Målet med behandling av kronisk hjertesvikt er å forbedre livskvalitet, hindre sykehusinnleggelser og redusere dødelighet. Kronisk hjertesvikt kan behandles både farmakologisk og ikke-farmakologisk.

I tillegg skal underliggende årsaker identifiseres og behandles. Akutt hjertesvikt er dødelig og krever rask behandling. Ofte er den akutte hjertesvikten en forverring av den kroniske, med en utløsende årsak som for eksempel infeksjon eller dårlig etterlevelse til anbefalte medisiner.

Vanligvis skal behandling for den akutte tilstanden følges opp med behandling for kronisk hjertesvikt.

 

 

 

Ikke-farmakologisk behandling

Den ikke-farmakologiske behandlingen går ut på å tilby pasienten tilpasset fysisk trening, gi opplæring om sykdommen, råd om livsstilsendringer og ved behov gi psykososial støtte.

Råd om livsstil kan blant annet inneholde anbefalinger om kosthold, salt- og væskeinntak, alkohol og røyking.

Tilbud om psykososial støtte og opplæring bør også gis til pårørende.

Biventrikulær pacing (CRT), dvs. pacemakerstimulering, har gunstig effekt på både morbiditet og mortalitet hos visse pasientgrupper med hjertesvikt og QRS-kompleks med økt bredde.

Implanterbar defibrillator (ICD) er også et behandlingsalternativ som kan benyttes ved primær- eller sekundærprofylaktisk indikasjon.

Hvis det ikke gjenstår andre behandlingsalternativer, medisinske eller kirurgiske, kan det være aktuelt med hjertetransplantasjon.
 

 

Farmakologisk behandling

Den farmakologiske behandlingen som i kliniske studier har vist effekt på morbiditet og mortalitet er legemidler som hemmer aktiveringen av renin-angiotensin-aldosteron systemet, dvs.

ACE-hemmere, ARB eller aldosteronantagonister, legemidler som blokkerer det sympatiske nervesystemet, dvs betablokker, eller et legemiddel som forsterker de natriuretiske peptidene som frisettes endogent for å avlaste hjertet, dvs. ARNI.

Den langsiktige behandlingen av kronisk hjertesvikt med redusert ejeksjonsfraksjon (systolisk hjertesvikt) er rettet mot å blokkere den langsiktige, skadelige nevrohormonelle aktiveringen og dermed også remodellering i hjertet, eller å forsterke de endogent frisatte peptidene som avlaster hjertet ved svikt.

Resultatene fra kliniske studier med disse legemidlene viser økt overlevelse, færre sykehusinnleggelser, forbedring av symptomer og bremsing av den naturlige, progressive forverringen hos pasienter med hjertesvikt og redusert ejeksjonsfraksjon.

Det er imidlertid viktig å følge symptomene til hver enkelt pasient nøye, gjerne ved hjelp av NYHA-klassifiseringen, siden hjertesvikt ofte progredierer og forverrer seg over tid.

Det er viktig å optimalisere behandlingen i henhold til gjeldende retningslinjer og kontinuerlig vurdere neste skritt i behandlingen, både med tanke på igangsetting av nye medikamenter og titrering av doser. 

 

Ulike farmakologiske behandlinger ved kronisk hjertesvikt:

  • Angiotensinreseptor-neprilysin-hemmere, ARNI*
  • ACE-hemmere
  • Angiotensinreseptorblokkere, ARB
  • Betablokkere
  • Mineralkortikoidreseptor-antagonister, MRA
  • Sinusknutehemmere
  • Diuretika
     
*For mer informasjon se felleskatalogen
Referanse: 
  1. Ponikowski, P., Voors, A. A., Anker, S. D., et al. (2016). 2016 ESC Guidelines for the diagnosis and treatment of acute and chronic heart failure: The Task Force for the diagnosis and treatment of acute and chronic heart failure of the European Society of Cardiology (ESC) Developed with the special contribution of the Heart Failure Association (HFA) of the ESC. European heart journal, 37(27), 2129-2200.
NO1910743701
×

Medical Information Request

×

Ask Speakers